Roger Ruud

Da balansebrettet til Kjersti Grini vippet ned i bakken slik at hun, som den nest siste av deltakerne var ute av konkurransen, stod Roger Ruud fortsatt dypt konsentrert i flere sekunder. Så gikk det opp for den gamle storhopperen fra Lensbygda at han hadde vunnet, og det værbitte ansiktet sprakk opp i et stort smil. Til min overraskelse oppdaget jeg plutselig at jeg hadde en tåre i øyekroken - av å se på Mesternes mester!

Kanskje var det på grunn av barndomsminnene? Roger Ruud var blant de aller største idrettsheltene i Norge på begynnelsen av 80-tallet, akkurat i den perioden jeg begynte på interessere meg for sport. Jeg kan fortsatt huske det dype, perfekte nedslaget på rundt 105 meter som sikret seieren i prøve-vm i Holmenkollen i 1981. I minnene mine skjedde det nesten rett foran der hvor jeg og faren min stod på tribunen, og bildet av det perfekte nedslaget er fortsatt helt tydelig i hukommelsen. Flere ganger har jeg lurt på om nedslaget virkelig var så perfekt som jeg husker. Helt til jeg fikk se nedslaget igjen, akkurat slik jeg husket det, på forsiden av Dagbladets Magasinet for noen år tilbake.

Til tross for de sterke minnene var jeg aldri noen Roger Ruud-tilhenger den gangen. Selv om det er pinlig å innrømme i dag, holdt jeg heller med Per Bergerud fra Svene og året etter, i VM, med pelshandler Olav Hansson fra Røa. Når jeg likevel ble rørt av å se 55 år gamle Roger knuse mye yngre idrettsutøvere i Mesternes Mester, er det kanskje fordi Roger Ruuds smil etter seieren i balansekonkurransen (det samme skjedde uka etter i mageøvelsen) og skrytehistorier ved middagsbordet, minner om en helt annen tid. Før idrettsutøverne trente etter strenge retningslinjer fra Olympiatoppen, før alle hadde gått på medietreningskurs, før de hadde egne kolleksjoner og hadde begynt å drikke frenetisk ved intervjuer for å synliggjøre sponsorene.

Den som kanskje minner mest om Roger Ruud i dag er Petter Northug. Han er også en individualist som har problemer med å passe inn. Der Roger kunne si at han gjerne ville bo på et annet hotell enn resten av laget for å slippe å høre på alt hopp-pratinga, har Petter startet eget lag. Og begge to er kjente for å være raske og sleivete i replikken. Men kontrastene er også store. Petter har kanskje spontane kommentarer, men hans kalkulerende grundighet har ført til at han har truffet med formen i så godt som hvert eneste store mesterskap. Roger på sin side kom ikke en gang på laget i det som skulle være hans store øyeblikk, VM i storbakke i Holmenkollen i 82, og han mistet kanskje en sammenlagtseier i hoppuka ved å gi alt i noen fysiske tester på et tv-show rett i forkant av det siste rennet. Petter tjener millioner, mens Roger ofte har vært så fattig at han ikke har hatt råd til å sette på panelovnene i huset engang. Der Petter har hatt stang inn, hadde Roger stang ut. Det er nok ikke tilfeldig.

Roger Ruud er et av symbolene på den gamle allsidige idrettsutøveren, som drev med idrett fordi det var artig og som ikke startet med restitusjonsøkter og formtopper i barneskolealder. Mannen har flere verdenscupseirer i hopp (inkludert nyttårshopprennet og prøve-vm), NM-titler i roadracing, verdenscupplasseringer i bob og gode resultater i boksing. Selv om han verken den gang eller nå passer inn i rollen som en typisk idrettsutøver og et godt forbilde, så klarer han som 55-åring, den nest eldste i konkurransen og kalt inn som reserve på kort varsel, å slå langt yngre utøvere i Mesternes mester. Utøvere som er flasket opp med moderne treningsmetoder. Gjennom det viser han at tidligere tiders allsidige idrettsbakgrunn ikke nødvendigvis står noe tilbake for dagens profesjonaliserte treningsopplegg.

En siste refleksjon: På vei opp til Holmenkollen i 81 skulle jeg og faren min ta holmenkollbanen fra Nationaltheatret. I gangene ned mot perongen oppstod det kø og trengsel. Ivrige og utålmodige mennesker pressa på bakfra, og vi ble trengt inn mot veggen. For meg ble det en skremmende opplevelse. Oppe i selve Kollen var også stemingen voldsom, skrikene på Roger, den voldsomme jubelene da Primoz Ulaga som leda etter første omgang mislyktes og det ble klart at unggutten fra Lensbygda hadde vunnet. Alt sammen gjorde stort inntrykk.

I dag er det helt annerledes. Publikum sviktet i 2012 da Per Bergerud (en av dem som fikk plass på laget istedenfor Roger i 82) ble for grådig med billettprisene. I fjor var publikum delvis tilbake, men følelsen er en helt annen en før. Som om mesteparten av dem som er der bare går for å holde tradisjonen kunstig i live, eller for å gi barna eller barnebarna den samme følelsen de fikk som barn. Når speakeren forgjeves ber om et kollenbrøl, åpner de slapt munnen, men det er noe regissert og falsk over det hele. Som om Kollensøndagen er død og holdes i live i respirator. Og da har jeg ikke en gang nevnt polakkene. Jeg tror nok ikke Bergerud tør å tenke på hvordan stemningen hadde vært hvis ikke Oslo i løpet av de siste 15 årene hadde fått en stor polsk minoritet som fortsatt har noe av den entusiasmen for sporten som det norske kollenpublikummet en gang hadde. Polakkene møter med lommelerke og godt humør. Hadde det vært kø på Nationaltheatret hadde de kanskje pressa på og lagd trengsel. Jeg sier ikke at jeg ønsker kaotiske tilstander der barn blir skremt, tilbake. Men det viser i hvert fall at en sport lever.

Kanskje er det derfor jeg fikk en tåre i øyekroken da smilet bredte seg over ansiktet til Roger Ruud i første episode av Mesternes mester. Fordi jeg plutselig så igjen en annen gammeldags og levende type idrettsglede. En innstilling der man selvsagt gikk komromissløst for seier, men der det aller viktigste tross alt var selve gleden over å holde på.