Manchester United har vært avskrevet mange ganger denne sesongen. Flere ganger har de vært på vei tilbake i gullkampen, for så å bli avskrevet på nytt etter tap. Knapt noen nevner lenger United blant gullkandidatene, men likevel tør ikke rivalene helt å avskrive dem. De andre topplagene og tilhengerne deres har så mange vonde minner at de forventer å se de røde djevlene knappe innpå hver gang de kikker seg nervøst over skuldra. I dag siterer Dagsavisen Jose Mourinho på at United ikke kan avskrives i tittelkampen.
Men er det egentlig mulig for United å vinne gull i år. La oss ta i bruk litt enkel barneskolematematikk:
Manchester United ligger per i dag på 7. plass, 11 poeng bak ligalederne Arsenal. De har 37 poeng på 21 kamper. Med totalt 17 kamper igjen å spille kan de denne sesongen oppnå maksimalt 88 poeng dersom de vinner resten av kampene sine. De siste 5 årene har gjennomsnittlig poengsum for vinnerlaget vært snaut 87 poeng. Det gir et lite inntrykk av hvor vanskelig dette er for United.
Arsenal, Manchester city og Chelsea innehar de tre øverste plassene. De har henholdsvis 48, 47 og 46 poeng og poengsnitt på 2,86, 2,24 og 2,19 poeng per kamp. Hvis disse lagene fortsetter ut sesongen med samme poengfangst per kamp vi toppen av tabellen bli slik:
Arsenal 87 poeng
City 85 poeng
Chelsea 83 poeng
Plukker disse lagene poeng som de har gjort til nå, må altså United vinne alle sine kamper for å slå Arsenal. De har bare råd til et eneste uavgjort resultat for å komme foran City, mens de tåler et tap og en uavgjort vis a vis Chelsea. Det gir et godt bilde av hvor vanskelig dette er for United. I realiteten er de avhengige av at alle topplagene spiller dårligere resten av sesongen enn de har gjort til nå. Det tror jeg er urealistisk. Ett av lagene kan bryte sammen, men neppe alle tre. Jeg tror faktisk det er godt mulig at et eller flere blant tettrioen bedrer sitt poengsnitt i gullkampen. Hvis det skjer, holder det ikke engang for United å vinne resten av kampene.
Å vinne resten av kampene kommer Manchester United uansett ikke til å greie. Chelsea oppnådde et poengsnitt på 2.5 sesongen 2004/2005. Det er så vidt jeg vet det beste noen klubb har oppnådd de siste 10-12 sesongene. I perioder av sesongen er det selvsagt mulig å gjøre det enda bedre. Hvis United greier et snitt på 2,65 poeng per kamp ut sesongen, vil de ende på 82 poeng. Det vil trolig ikke være nok til seier, men hvis Arsenal, City og Chelsea får et poengsnitt som Liverpool har hatt denne sesongen, vil Arsenal ende på 82 poeng, City på 81 og Chelsea på 80. Dette er selvsagt, men svært usannsynlig. Jeg våger å stikke hodet fram og si at jeg skal spise hatten min dersom United vinner ligaen i år.
I alt dette har jeg ikke engang vurdert om laget overhodet er godt nok til å vinne så mange kamper som trengs for å ha en teoretisk mulighet til ligagull. Så langt er det lite som tyder på at de er det. I hvert så lenge Rooney og Van Persie ikke er på banen. Saken er jo at et tap mot Chelsea i morgen kan føre til at djevlene vil være 8, 7 og 6 poeng bak henholdsvis Liverpool, Everton og Tottenham i kampen om fjerdeplassen. Da må man begynne å regne på om laget i det hele tatt har noen sjanse til å nå Mesterligaen neste år.
lørdag 18. januar 2014
onsdag 15. januar 2014
Roger Ruud
Da balansebrettet til Kjersti Grini vippet ned i bakken slik at hun, som den nest siste av deltakerne var ute av konkurransen, stod Roger Ruud fortsatt dypt konsentrert i flere sekunder. Så gikk det opp for den gamle storhopperen fra Lensbygda at han hadde vunnet, og det værbitte ansiktet sprakk opp i et stort smil. Til min overraskelse oppdaget jeg plutselig at jeg hadde en tåre i øyekroken - av å se på Mesternes mester!
Kanskje var det på grunn av barndomsminnene? Roger Ruud var blant de aller største idrettsheltene i Norge på begynnelsen av 80-tallet, akkurat i den perioden jeg begynte på interessere meg for sport. Jeg kan fortsatt huske det dype, perfekte nedslaget på rundt 105 meter som sikret seieren i prøve-vm i Holmenkollen i 1981. I minnene mine skjedde det nesten rett foran der hvor jeg og faren min stod på tribunen, og bildet av det perfekte nedslaget er fortsatt helt tydelig i hukommelsen. Flere ganger har jeg lurt på om nedslaget virkelig var så perfekt som jeg husker. Helt til jeg fikk se nedslaget igjen, akkurat slik jeg husket det, på forsiden av Dagbladets Magasinet for noen år tilbake.
Til tross for de sterke minnene var jeg aldri noen Roger Ruud-tilhenger den gangen. Selv om det er pinlig å innrømme i dag, holdt jeg heller med Per Bergerud fra Svene og året etter, i VM, med pelshandler Olav Hansson fra Røa. Når jeg likevel ble rørt av å se 55 år gamle Roger knuse mye yngre idrettsutøvere i Mesternes Mester, er det kanskje fordi Roger Ruuds smil etter seieren i balansekonkurransen (det samme skjedde uka etter i mageøvelsen) og skrytehistorier ved middagsbordet, minner om en helt annen tid. Før idrettsutøverne trente etter strenge retningslinjer fra Olympiatoppen, før alle hadde gått på medietreningskurs, før de hadde egne kolleksjoner og hadde begynt å drikke frenetisk ved intervjuer for å synliggjøre sponsorene.
Den som kanskje minner mest om Roger Ruud i dag er Petter Northug. Han er også en individualist som har problemer med å passe inn. Der Roger kunne si at han gjerne ville bo på et annet hotell enn resten av laget for å slippe å høre på alt hopp-pratinga, har Petter startet eget lag. Og begge to er kjente for å være raske og sleivete i replikken. Men kontrastene er også store. Petter har kanskje spontane kommentarer, men hans kalkulerende grundighet har ført til at han har truffet med formen i så godt som hvert eneste store mesterskap. Roger på sin side kom ikke en gang på laget i det som skulle være hans store øyeblikk, VM i storbakke i Holmenkollen i 82, og han mistet kanskje en sammenlagtseier i hoppuka ved å gi alt i noen fysiske tester på et tv-show rett i forkant av det siste rennet. Petter tjener millioner, mens Roger ofte har vært så fattig at han ikke har hatt råd til å sette på panelovnene i huset engang. Der Petter har hatt stang inn, hadde Roger stang ut. Det er nok ikke tilfeldig.
Roger Ruud er et av symbolene på den gamle allsidige idrettsutøveren, som drev med idrett fordi det var artig og som ikke startet med restitusjonsøkter og formtopper i barneskolealder. Mannen har flere verdenscupseirer i hopp (inkludert nyttårshopprennet og prøve-vm), NM-titler i roadracing, verdenscupplasseringer i bob og gode resultater i boksing. Selv om han verken den gang eller nå passer inn i rollen som en typisk idrettsutøver og et godt forbilde, så klarer han som 55-åring, den nest eldste i konkurransen og kalt inn som reserve på kort varsel, å slå langt yngre utøvere i Mesternes mester. Utøvere som er flasket opp med moderne treningsmetoder. Gjennom det viser han at tidligere tiders allsidige idrettsbakgrunn ikke nødvendigvis står noe tilbake for dagens profesjonaliserte treningsopplegg.
En siste refleksjon: På vei opp til Holmenkollen i 81 skulle jeg og faren min ta holmenkollbanen fra Nationaltheatret. I gangene ned mot perongen oppstod det kø og trengsel. Ivrige og utålmodige mennesker pressa på bakfra, og vi ble trengt inn mot veggen. For meg ble det en skremmende opplevelse. Oppe i selve Kollen var også stemingen voldsom, skrikene på Roger, den voldsomme jubelene da Primoz Ulaga som leda etter første omgang mislyktes og det ble klart at unggutten fra Lensbygda hadde vunnet. Alt sammen gjorde stort inntrykk.
I dag er det helt annerledes. Publikum sviktet i 2012 da Per Bergerud (en av dem som fikk plass på laget istedenfor Roger i 82) ble for grådig med billettprisene. I fjor var publikum delvis tilbake, men følelsen er en helt annen en før. Som om mesteparten av dem som er der bare går for å holde tradisjonen kunstig i live, eller for å gi barna eller barnebarna den samme følelsen de fikk som barn. Når speakeren forgjeves ber om et kollenbrøl, åpner de slapt munnen, men det er noe regissert og falsk over det hele. Som om Kollensøndagen er død og holdes i live i respirator. Og da har jeg ikke en gang nevnt polakkene. Jeg tror nok ikke Bergerud tør å tenke på hvordan stemningen hadde vært hvis ikke Oslo i løpet av de siste 15 årene hadde fått en stor polsk minoritet som fortsatt har noe av den entusiasmen for sporten som det norske kollenpublikummet en gang hadde. Polakkene møter med lommelerke og godt humør. Hadde det vært kø på Nationaltheatret hadde de kanskje pressa på og lagd trengsel. Jeg sier ikke at jeg ønsker kaotiske tilstander der barn blir skremt, tilbake. Men det viser i hvert fall at en sport lever.
Kanskje er det derfor jeg fikk en tåre i øyekroken da smilet bredte seg over ansiktet til Roger Ruud i første episode av Mesternes mester. Fordi jeg plutselig så igjen en annen gammeldags og levende type idrettsglede. En innstilling der man selvsagt gikk komromissløst for seier, men der det aller viktigste tross alt var selve gleden over å holde på.
Kanskje var det på grunn av barndomsminnene? Roger Ruud var blant de aller største idrettsheltene i Norge på begynnelsen av 80-tallet, akkurat i den perioden jeg begynte på interessere meg for sport. Jeg kan fortsatt huske det dype, perfekte nedslaget på rundt 105 meter som sikret seieren i prøve-vm i Holmenkollen i 1981. I minnene mine skjedde det nesten rett foran der hvor jeg og faren min stod på tribunen, og bildet av det perfekte nedslaget er fortsatt helt tydelig i hukommelsen. Flere ganger har jeg lurt på om nedslaget virkelig var så perfekt som jeg husker. Helt til jeg fikk se nedslaget igjen, akkurat slik jeg husket det, på forsiden av Dagbladets Magasinet for noen år tilbake.
Til tross for de sterke minnene var jeg aldri noen Roger Ruud-tilhenger den gangen. Selv om det er pinlig å innrømme i dag, holdt jeg heller med Per Bergerud fra Svene og året etter, i VM, med pelshandler Olav Hansson fra Røa. Når jeg likevel ble rørt av å se 55 år gamle Roger knuse mye yngre idrettsutøvere i Mesternes Mester, er det kanskje fordi Roger Ruuds smil etter seieren i balansekonkurransen (det samme skjedde uka etter i mageøvelsen) og skrytehistorier ved middagsbordet, minner om en helt annen tid. Før idrettsutøverne trente etter strenge retningslinjer fra Olympiatoppen, før alle hadde gått på medietreningskurs, før de hadde egne kolleksjoner og hadde begynt å drikke frenetisk ved intervjuer for å synliggjøre sponsorene.
Den som kanskje minner mest om Roger Ruud i dag er Petter Northug. Han er også en individualist som har problemer med å passe inn. Der Roger kunne si at han gjerne ville bo på et annet hotell enn resten av laget for å slippe å høre på alt hopp-pratinga, har Petter startet eget lag. Og begge to er kjente for å være raske og sleivete i replikken. Men kontrastene er også store. Petter har kanskje spontane kommentarer, men hans kalkulerende grundighet har ført til at han har truffet med formen i så godt som hvert eneste store mesterskap. Roger på sin side kom ikke en gang på laget i det som skulle være hans store øyeblikk, VM i storbakke i Holmenkollen i 82, og han mistet kanskje en sammenlagtseier i hoppuka ved å gi alt i noen fysiske tester på et tv-show rett i forkant av det siste rennet. Petter tjener millioner, mens Roger ofte har vært så fattig at han ikke har hatt råd til å sette på panelovnene i huset engang. Der Petter har hatt stang inn, hadde Roger stang ut. Det er nok ikke tilfeldig.
Roger Ruud er et av symbolene på den gamle allsidige idrettsutøveren, som drev med idrett fordi det var artig og som ikke startet med restitusjonsøkter og formtopper i barneskolealder. Mannen har flere verdenscupseirer i hopp (inkludert nyttårshopprennet og prøve-vm), NM-titler i roadracing, verdenscupplasseringer i bob og gode resultater i boksing. Selv om han verken den gang eller nå passer inn i rollen som en typisk idrettsutøver og et godt forbilde, så klarer han som 55-åring, den nest eldste i konkurransen og kalt inn som reserve på kort varsel, å slå langt yngre utøvere i Mesternes mester. Utøvere som er flasket opp med moderne treningsmetoder. Gjennom det viser han at tidligere tiders allsidige idrettsbakgrunn ikke nødvendigvis står noe tilbake for dagens profesjonaliserte treningsopplegg.
En siste refleksjon: På vei opp til Holmenkollen i 81 skulle jeg og faren min ta holmenkollbanen fra Nationaltheatret. I gangene ned mot perongen oppstod det kø og trengsel. Ivrige og utålmodige mennesker pressa på bakfra, og vi ble trengt inn mot veggen. For meg ble det en skremmende opplevelse. Oppe i selve Kollen var også stemingen voldsom, skrikene på Roger, den voldsomme jubelene da Primoz Ulaga som leda etter første omgang mislyktes og det ble klart at unggutten fra Lensbygda hadde vunnet. Alt sammen gjorde stort inntrykk.
I dag er det helt annerledes. Publikum sviktet i 2012 da Per Bergerud (en av dem som fikk plass på laget istedenfor Roger i 82) ble for grådig med billettprisene. I fjor var publikum delvis tilbake, men følelsen er en helt annen en før. Som om mesteparten av dem som er der bare går for å holde tradisjonen kunstig i live, eller for å gi barna eller barnebarna den samme følelsen de fikk som barn. Når speakeren forgjeves ber om et kollenbrøl, åpner de slapt munnen, men det er noe regissert og falsk over det hele. Som om Kollensøndagen er død og holdes i live i respirator. Og da har jeg ikke en gang nevnt polakkene. Jeg tror nok ikke Bergerud tør å tenke på hvordan stemningen hadde vært hvis ikke Oslo i løpet av de siste 15 årene hadde fått en stor polsk minoritet som fortsatt har noe av den entusiasmen for sporten som det norske kollenpublikummet en gang hadde. Polakkene møter med lommelerke og godt humør. Hadde det vært kø på Nationaltheatret hadde de kanskje pressa på og lagd trengsel. Jeg sier ikke at jeg ønsker kaotiske tilstander der barn blir skremt, tilbake. Men det viser i hvert fall at en sport lever.
Kanskje er det derfor jeg fikk en tåre i øyekroken da smilet bredte seg over ansiktet til Roger Ruud i første episode av Mesternes mester. Fordi jeg plutselig så igjen en annen gammeldags og levende type idrettsglede. En innstilling der man selvsagt gikk komromissløst for seier, men der det aller viktigste tross alt var selve gleden over å holde på.
lørdag 4. januar 2014
Premier League - Tanker om tetstriden etter juleperioden
Første halvdel av Premier League er unnagjort. Lagene har vært igjennom den hektiske juleperioden, som ofte kan snu om på rekkefølgen i toppen. Hvilke svar har juleperioden gitt oss?
Hvis vi inkluderer både kampene som ble arrangert rett før jul, med Arsenal-Chelsea lille julaften som den siste, og kampene første nyttårsdag til juleperioden, får vi følgende for denne perioden tabell blant topplagene.
Manchester City 12 poeng
Chelsea 10 poeng
Arsenal 10 poeng
Tottenham 10 poeng
Manchester United 9 poeng
Everton 7 poeng
Liverpool 6 poeng
Newcastle 6 poeng
Taperne ble altså Newcastle, Liverpool og Everton, mens Manchester City ble den store vinneren. Ser vi litt bak resultatene, kan vi nyansere bildet en smule.
Liverpool toppet tabellen så seint som andre juledag. Nå er de seks poeng bak Arsenal etter tap for både City og Chelsea. Laget spilte imidlertid godt i begge kampene og var uheldige som ikke tok poeng på verken Etihad eller Stamford Bridge. Det kostet laget dyrt, men var samtidig et bevis på at laget har kvaliteter til å kjempe i toppen framover. Glem heller ikke at Liverpool har både City, Chelsea og Arsenal på hjemmebane i vårsesongen. Det er altså ikke grunn til å avskrive laget fra Anfield verken i medalje- eller gullkampen ennå. Spørsmålet er om stallen er bred nok. Men husk også på at Liverpool, i motsetning til de tre beste lagene, ikke deltar i mesterligaen. Det kan gi verdifull hvile.
Arsenal var inne i en tøff periode før jul der forspranget i teten gikk tapt etter uavgjort hjemme mot Everton og et ydmykende 3-6 tap borte mot City. Etter uavgjortkampen mot Chelsea lille julaften har de kommet tilbake på sporet (og toppen av tabellen) med tre strake seirer mot West Ham, Newcastle og Cardiff. Alle Arsenals fire kamper i juleprogrammet har gitt samme bilde. Bortsett fra et par øyeblikk mot Chelsea og en litt rotete star på andreomgangen mot West Ham, har laget kontrollert kampene på en overbevisende måte. Sånn sett virker de langt mer stabile enn tidligere år. Samtidig har de ikke virket skarpe nok framover. Det tok 88 minutter å score mot Cardiff til tross for total dominans. Spørsmålet blir om laget har slagkraften som skal til for å avgjøre kamper mot andre topplag nasjonalt og internasjonalt. Med skader på Özil, Giroud og Ramsey, ser det ikke lysere ut framover heller, men lyspunktet er Theo Walcott. Selv om han nettopp er tilbake fra skade, har han allerede stått for 5 seriemål og 4 assist. Fortsetter denne formutviklingen kan Walcott bli avgjørende for Gunners i tetstriden. Kombinasjonen av Özil, Giroud og Walcott i form på likt kan gi dem den slagkraften som kan avgjøre kamper også mot topplagene. Glem heller ikke at Cazorla har mer å gå på og at Wilshere er i ferd med å finne formen. Det har vært mye snakk om at troppen til Arsenal ikke er god og bred nok. Det er det vanskelig å være enig i. Laget har mange alternativer på midtbanen, god dekning på sidebackene, en sterk midtstopper på benken og Bendtner har slett ikke sett dårlig ut når han har kommet inn for Giroud. Jeg tror Arsenal kan ta gullet i år, og at de i hvert fall vil være med i gullkampen lenge ennå.
Første halvdel av Premier League er unnagjort. Lagene har vært igjennom den hektiske juleperioden, som ofte kan snu om på rekkefølgen i toppen. Hvilke svar har juleperioden gitt oss?
Hvis vi inkluderer både kampene som ble arrangert rett før jul, med Arsenal-Chelsea lille julaften som den siste, og kampene første nyttårsdag til juleperioden, får vi følgende for denne perioden tabell blant topplagene.
Manchester City 12 poeng
Chelsea 10 poeng
Arsenal 10 poeng
Tottenham 10 poeng
Manchester United 9 poeng
Everton 7 poeng
Liverpool 6 poeng
Newcastle 6 poeng
Taperne ble altså Newcastle, Liverpool og Everton, mens Manchester City ble den store vinneren. Ser vi litt bak resultatene, kan vi nyansere bildet en smule.
Liverpool toppet tabellen så seint som andre juledag. Nå er de seks poeng bak Arsenal etter tap for både City og Chelsea. Laget spilte imidlertid godt i begge kampene og var uheldige som ikke tok poeng på verken Etihad eller Stamford Bridge. Det kostet laget dyrt, men var samtidig et bevis på at laget har kvaliteter til å kjempe i toppen framover. Glem heller ikke at Liverpool har både City, Chelsea og Arsenal på hjemmebane i vårsesongen. Det er altså ikke grunn til å avskrive laget fra Anfield verken i medalje- eller gullkampen ennå. Spørsmålet er om stallen er bred nok. Men husk også på at Liverpool, i motsetning til de tre beste lagene, ikke deltar i mesterligaen. Det kan gi verdifull hvile.
Arsenal var inne i en tøff periode før jul der forspranget i teten gikk tapt etter uavgjort hjemme mot Everton og et ydmykende 3-6 tap borte mot City. Etter uavgjortkampen mot Chelsea lille julaften har de kommet tilbake på sporet (og toppen av tabellen) med tre strake seirer mot West Ham, Newcastle og Cardiff. Alle Arsenals fire kamper i juleprogrammet har gitt samme bilde. Bortsett fra et par øyeblikk mot Chelsea og en litt rotete star på andreomgangen mot West Ham, har laget kontrollert kampene på en overbevisende måte. Sånn sett virker de langt mer stabile enn tidligere år. Samtidig har de ikke virket skarpe nok framover. Det tok 88 minutter å score mot Cardiff til tross for total dominans. Spørsmålet blir om laget har slagkraften som skal til for å avgjøre kamper mot andre topplag nasjonalt og internasjonalt. Med skader på Özil, Giroud og Ramsey, ser det ikke lysere ut framover heller, men lyspunktet er Theo Walcott. Selv om han nettopp er tilbake fra skade, har han allerede stått for 5 seriemål og 4 assist. Fortsetter denne formutviklingen kan Walcott bli avgjørende for Gunners i tetstriden. Kombinasjonen av Özil, Giroud og Walcott i form på likt kan gi dem den slagkraften som kan avgjøre kamper også mot topplagene. Glem heller ikke at Cazorla har mer å gå på og at Wilshere er i ferd med å finne formen. Det har vært mye snakk om at troppen til Arsenal ikke er god og bred nok. Det er det vanskelig å være enig i. Laget har mange alternativer på midtbanen, god dekning på sidebackene, en sterk midtstopper på benken og Bendtner har slett ikke sett dårlig ut når han har kommet inn for Giroud. Jeg tror Arsenal kan ta gullet i år, og at de i hvert fall vil være med i gullkampen lenge ennå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)